Barcelona er en by med en historie som som en god katalansk rødvin er både rik og mørk. Grunnlaget strekker seg tilbake til minst 1400-tallet f.Kr., om ikke tidligere. Som så mye av det gamle Europa grunnla romerne det første utseendet til byen vi i dag kjenner som Barcelona. I århundrene som fulgte ble Barcelona invadert av mange mektige grupper av mennesker, inkludert vestgoterne, maurerne og den muslimske herskeren Al Mansur. Plyndret, erobret, nesten ødelagt og under beleiring i store deler av livet, kommer det ikke som noen overraskelse at Barcelona også er en by med en spesiell forkjærlighet for borgerrettigheter og frihet. Der kampen for frihet, og noen bevis på både lokal og nasjonal politisk rettferdighet og fred, til slutt ville føre til at Barcelona ble en av Spanias største høyborg for de som trodde på ideen om anarkisme.
Når og nøyaktig hva som plantet de første frøene til anarkisme i befolkningen i Spania og byen Barcelona er vanskelig å si. Kanskje var det et resultat av den industrielle revolusjonen eller en måte å gjøre opprør mot de sterke reglene og ideologiene i det viktorianske Europa, for ikke å nevne den svært ujevne fordelingen av rikdom blant de rike og fattige i Spania på den tiden. Ved midten av det nittende århundre hadde en synlig anarkistisk bevegelse dukket opp i Spania. På begynnelsen av det tjuende århundre hadde Spania det største anarkistiske fellesskapet av noen europeisk nasjon, med den største tilhengerskaren fra Barcelonas industriarbeidere, som i 1911 dannet en anarkosyndikalistisk fagforening kalt National Confederation of Trabajo, eller «CNT» . Denne fagforeningen var den eneste som var villig til å ta opp medlemmer som ikke var kvalifisert eller i stand til å melde seg inn i andre fagforeninger.
I det hele tatt fokuserte idealene til CNT i stor grad på å styrte de regjerende kapitalistene i Spania. Likevel, nesten så snart den ble grunnlagt, dukket det opp splittelser blant medlemmer av CNT, hvorav noen tok til radikale handlinger og forbrytelser som i dag vil bli klassifisert som terrorhandlinger. En stor del av det CNT og spansk anarkisme handlet om, var å demonstrere sin motstand mot måten spanske arbeidere – først og fremst de i de lavere samfunnsklassene – ble behandlet på. Streiker og demonstrasjoner, møter og stevner var svært vanlige måter for anarkistene å vise sine holdninger og tro.
Mot slutten av første verdenskrig, og i årene som fulgte, var Barcelona hjemsted for mange streiker og protester mot den stadig økende frekvensen av arbeidsløshet og de stadige nedskjæringene i mange arbeideres lønn fra fabrikkeiere. I løpet av denne tiden var minnet om et tragisk opprør i 1909 som så 6 mennesker drept, 1700 siktet for forbrytelser og fem henrettet for deres påståtte involvering i opprøret – inkludert Francisco Ferrer, en velkjent Spansk fritenker.
I 1934 hadde CNT rundt 1,5 millioner medlemmer, og da den spanske revolusjonen begynte i 1936 hadde dette antallet vokst seg enda større. Selv om det er nesten umulig å oppsummere hendelsene i den spanske borgerkrigen som fulgte på noen få linjer, kan den defineres som en konflikt mellom venstresidens partier i Spania (inkludert anarkister, sosialister, kommunister og noen republikanere) og det høyreorienterte nasjonalistpartiet som ble ledet av den beryktede Francisco Franco. Mot slutten av 1939 lyktes Franco med å styrte den nåværende Spanske republikanske regjeringen og skape sitt eget diktatur. Dermed hadde høyresiden lyktes i å vinne den tre år lange borgerkrigen.
Den spanske borgerkrigen kan ha offisielt avsluttet, men andre verdenskrig var bare i gang og Francos makt i Spania skulle forbli sterk i flere tiår framover. Regjeringen til Francos regjering ville ikke bli rokket før på 1970-tallet, men på dette tidspunktet hadde en stor del av landets venstreorienterte grupper og anarkistiske partier enten blitt ødelagt under andre verdenskrig, forvandlet til andre grupper eller oppløst i det hele tatt.
I løpet av de siste tretti årene har Spania sett kontinuerlig frihet og gjenfødelse, om enn med noen tilbakeslag, som kan være en stor del av hvorfor medlemskapet i grupper som CNT har gått kraftig ned. Men samtidig fortsetter CNT å eksistere i dag, og Barcelona anses fortsatt for å være Spanias «anarkistiske hotspot». Mens mye både tragisk og positivt har kommet fra Spanias lange historie med kamper, sivil uro og anarkisme, er én ting sikkert – den vakre byen Barcelona vil for alltid være en by med en egen urokkelig vilje.
